Langt til skogs finner du perlen Stensåsen – et bruk med lang historie

På en rydning midt mellom vest og øst i Skogbygda ligger Stensåsen. Badet i sol og sauebjeller kan man nyte den fine plassen etter en gåtur gjennom skogen. Her har det bodd folk i hundrevis av år.

Tunet med de svartbeisede bygningene og den fine grunnmuren er velholdt. Det gleder Arne Egil Stensåsen, som har mange gode barndomsminner fra akkurat denne plassen.

– Det er artig å se at det er pusset opp så fint. Det varmet et gammel hjerte, smiler han.

Finnegård

Vi er med Tirsdagstrampen til denne perlen i Skogbygda. Etter å ha tråkket oss over Synnersveberget og ned til det digre hogstfeltet øst for Stensåsen er det magisk å komme fram til bruket for en kafferast. Her kan man senke skuldrene og nyte roen. Slik var det nok ikke for alle de som bodde og arbeidet med jorda her. På 1600-tallet var det finner som bygslet Stensåsen. Peder Henriksen overlot retten til finnen Poul Matisen i 1660 på det vilkår at han skulle gifte seg med dattera hans. Poul drev svedjebruk og ble anmeldt flere ganger for ulovlig svedjebrenning. Selv har Arne Egil tatt en DNA-test og han har finneblod i årene. Både faren hans og faren til Ivar Stensåsen ble født i Stensåsen.

LES OGSÅ: Nå kan du sykle gamlevegen til Skogbygda og samle stolper på turen

Gården har blitt solgt i flere omganger. Anders Kiær har eid den, samt Borregaard og Statskog. Det var Pouls slekt som bygslet gården fram til 1970-tallet. Etter det stod den ubebodd til 2001. Da flyttet Ragnhild og Trond Langseth inn. Ragnhild er datterdatter til Alf Stensåsen, som var barnebarnet til Stensåsknivens opphavsmann: Kristian Pedersen Stensåsen. Ragnhild og Trond var de siste fastboende. De flyttet fra Stensåsen i 2003. Borregaard solgte til Statskog i 2010, men for noen få år siden solgte Statskog eiendommen til en fra Skedsmokorset som bruker det som feriested.

Folksomt

På det meste hadde Stensåsen et areal på 409 mål og besetningen bestod av to hester, ti kyr, ti sauer, ti geiter og i tillegg kalkuner, høns og kaniner. For cirka 40-50 år siden begynte de å plante igjen jordene med trær. Dermed er det mye tettere her enn det en gang var. Med så mange dyr var det også mange folk som bodde og arbeidet her. Ifølge Arne Egil skal det ha vært over 20 til bords! Gammelstua ble bygd først og er den du ser til høyre i bildet bak ryggen til Arne Egil. Her er det nå badstue og dusjer. Fjøset som var her er revet – det samme med låven som ble bygd på 1950-tallet. Den ble ikke mye brukt. Stallen og stabburet står fortsatt.

Fra 1934 var det Klaudi Lindstad og Oline Stensåsen som var brukere i Stensåsen. Da Arne Egil var på besøk på 60-tallet husker han at sønnen Arnfinn også bodde der, samt Arne Lindstad og Betzy, Sverre Lindstad og feier’n. Oline var enke med tre barn da hun giftet seg med Klaudi. De fikk seks barn og tillegg tok de til seg to barn da Olines søster døde i barselseng. Gården var veldrevet med dyrket mark, frukt, bær og husdyr. De var selvforsynt. De drev også en tid med sølvrev. Det var ti åkerlapper og alle hadde egne navn. Slåttonna ble kalt dåming (dugnad) og da var det ekstra mange munner å mette. Ivar Stensåsen, barnebarnet til Oline, pleide å komme på besøk for å være med og han kan huske at Oline som oftest var rolig og avbalansert, men at hun også var skarp i talemåten da det var behov.

Stensåskniven

Et steinkast unna gårdstunet finner vi smia. Her ble Stensåskniven laget av Kristian Pedersen Stensåsen på slutten av 1800-tallet. Knivene ble kjent over hele landet og solgt til Amerika. De ble brukt til mange praktiske formål og på fest skulle man ha en Stensåskniv i beltet til pynt. Knut Knutsen, som var gift med Kristian sin datterdatter, tok over knivarbeidet etter Kristian. Etter han var det Otto Stensåsen som lagde kniver. De var ettertraktet som presanger til blant annet konfirmasjon og bursdager. Otto klarte ikke å lage nok kniver. Knivsmedene gjorde alt arbeidet med knivene, fra å smi blad til å lage slire og håndtak med nysølvholker. Slira av valbjørk, som Otto lagde, gjorde den ekstra stilig. Stensåsknivene hadde alltid skarp egg. Nå er det ingen produksjon av Stensåsenknivene og den gamle kniven er ettertraktet hos samlere. Du kan se den utstilt på Norsk skogmuseum. Arne Egil, som eier knivene på bildet, kan fortelle dette:

– Jeg fikk en kniv da jeg var liten og da spikka jeg litt i slira. Da fikk jeg kjeft, humrer han.