Håkon Marius Kvæken mener det er viktig å ha noe å glede seg til hver eneste dag. Han mener også at folkeskikk, å hilse på folk og å være ydmyk er viktige rettesnorer i livet.
– Et livsmotto er: folk som smiler slå sjelden. Et stort menneske ber om unnskyldning. Man må prøve å ikke såre folk. Vær ydmyk. Arrogante folk er ikke noe bra. Husk å takke, lirer han seg på rekordfart. For ja, alle vet vel at Kvæken kan få sagt mye på et minutt.
– Jeg prater alt for mye og det gjør at folk ikke slipper til. Jeg har fått mye kjeft for det. Når jeg kommer hjem etter å ha vært på noe kan jeg sette meg ned og spille av samtalen i hodet og da merker jeg kanskje at noen prøvde å si noe, men de slapp ikke til, fordi jeg var så opptatt av å si noe, forteller han.
Han er engasjert. Det er jo derfor han har så mye å si.
– Jeg har blitt flinkere til å ikke møte opp på ting for å ikke plage folk med pratinga mi. Eventuelt så kommer jeg sent og går tidlig, smiler han, som er litt redd for å være til bry. Han har jo fått høre at hvis han ikke prater så blir han oppfatta som sur og det vil han heller ikke.
LES OGSÅ: Vårens vakreste eventyr er i gang for Jenny og andre sauebønder
– Jeg beklager for alle jeg har prata høl i huet på så de må reise hjem for å hvile øra sine, smiler han.
Mannen bak praten
Men hvem er så mannen som taletøyet i orden? Håkon Marius er født i 1961. Faren hans døde i 1979 og han tok over gården etter å ha fullført examen artium. I 1980 begynte han med Hereford og måtte til Canada for å lære, for slik produksjon ikke var vanlig i Norge på denne tiden. Før han tok over gården drev han med friidrett og skiskyting, og han skryter fortsatt av miljøet der, som han synes var veldig bra. Nå har han drevet med ammeku i over 40 år.
– Hvis målet var å tjene penger har jeg bomma totalt, smiler han.
Han burde kanskje begynt med griser i stedet, men det var kuer han synes var artig.
– Jeg har nok for mange dyr og er skikkelig glad i dem, sier han, før han fortsetter:
– Jeg er glad i levende dyr og liker ikke å slakte. Jeg gruer meg til slakting. I dag leverte jeg to dyr på 17 år. Det jeg synes er artig er fødsler. Ingen teknologi slår en fødsel. Og ikke noe er som lamming i april.
Han har over 500 storfe, ja, ved siste opptelling var det vel 553 stykker. Han og sønnen Håkon, som han driver gården sammen med, vurderer å gå ned litt i besetning. Kanskje gjør de et stort kutt, fra 553 til 549. Han må glise da. For det er ikke nødvendig å ha over 500 dyr for å kunne livnære to personer på en gård. Han vil tippe at 100 dyr er nok. Samtidig er ikke ammekuproduksjon den mest lønnsomme. Gris og kylling gir bedre betalt. Og du vet de langhårete, fine dyra som går på hjørnet ut mot Rokosjøvegen? Highland cattle, eller skotsk høylandsfe, har han hatt siden 1996.
– De går på hobbykontoen økonomisk, smiler han, og legger til at det er en urpreget, renslig rase som er lett å ha med å gjøre.
– Det sies at norske vikinger tok med kuer over til England og tok med seg kjerringer hjem. Det var kanskje et dårlig bytte, gliser han.
Jeg husker jeg sperret øynene opp da de rufsete dyra plutselig ikke gikk der de pleide en sommer. Hvor hadde han gjort av dem?
– Det blir så klinete her om høsten og våren, så jeg har dem på Midtskogen. De skal også til Osen på beite i sommer, slik de har vært tidligere, opplyser han.
Greit å vite tenker jeg, som ikke kan huske et liv uten skotsk høylandsfe i Bergkrysset.
Opptatt av psyken
Som nevnt først i saken mener Håkon Marius at det er viktig å ha noe å glede seg til. Han mener at psyken er mye viktigere enn vi tror.
– Noen våkner og gleder seg til å gå på jobb. Jeg har det ikke sånn hver dag, men det kan være en film eller god mat, eller for meg friidrett på tv. Å premiere seg selv på slutten av dagen har jeg god erfaring med, sier han.
Alle har oppturer og nedturer. Kvæken mener det er en god ting.
– At livet går på det jevne og er grått er farligst. Å være litt svart og hvit innimellom er bedre enn å være grå. Jeg er glad i helg, men gleder meg til hverdagen hvor det skjer noe. Når folk ringer eller sender melding er det koselig. Jeg ble glad da jeg fikk melding av deg. Jeg mener det, sier Håkon Marius engasjert og smiler til meg.
Det er to ting som er viktig skal vi tro han: hjerneføde og mat. Så er fysisk aktivitet nøkkelen til god fysisk og psykisk helse. Det er undervurdert, ifølge han.
– Det er et privilegium å sovne fysisk sliten om kvelden. Du føler at du lever. Å være kroppssliten er godt!
Tanker om livet
Kvæken har jobbet 20 år i psykiatrien og ville ikke vært det foruten.
– Jeg var helt økonomisk avhengig av det og jobba nattevakter. Det var mange flotte pasienter og kollegaer som jeg savner. Det var en utdannelse for meg, de 20 åra, som jeg ikke ville vært uten.
Det var en pasient der som sa noe Kvæken bet seg merke i.
Livet er tid som skal leves og ikke et problem som skal løses
Ukjent
– Livet er en tilstand hvor du er med på noe. Du er skapt av noe. Du er sulten, tørst og trøtt. Noen behov kommer etter hvert. Forplantningen kommer sterkt, spesielt hos menn fra 13-14 års alderen. Så er jeg imponert over de som har et handikap og som lever et fullverdig liv på sitt vis. De klager ikke, sånn som oss andre, inkludert meg selv, sier Kvæken, før han puster litt og fortsetter:
– Alle opplever ting som ikke er løsbart, slik som skilsmisse og død, men da må man tenke at det er løsbart. Hvis ikke må man søke hjelp. Alle har sitt og alle har sine nedturer.
Kvæken mener at forskjeller på folk er ei utfordring. Da mener han sosiale forskjeller, at det blir så stort sprik mellom fattig og rik.
– Nå blir det større forskjeller og det er ikke bra. Vi må dele på godene, mener han.
Han mener det er opp til hver enkelt å finne ut hva som er et godt liv for dem og hva som gjør deg glad.
– Vi må være oss selv. Det er kanskje det viktigste i livet. Vi kan godt ta en hvit løgn, men du må være ærlig mot deg selv. Du må finne ut hva som gjør deg glad. Penger er ikke lykke. Penger er rota til mye vondt, dessverre. Hvis penger er eneste middelet for å leve er du en fattig person, mener Kvæken.
Han er opptatt av at vi skal behandle folk likt og ikke undervurdere noen.
– Jeg hilser til folk jeg ikke kjenner, selv om jeg kjenner de aller fleste. Jeg kjører jo ikke Weidemann for å hilse på folk, men de jeg legger merke til er jo de som ikke hilser tilbake.
Han mener vi skal prøve å løfte opp folk.
– Hvis du føler noe du har noe pent å si så si det. For eksempel ble jeg imponert over Jørgen Haraldsen sin tale på 17. mai. Så er jeg veldig glad for at folk klager lite på meg. Det er jeg fryktelig ydmyk for. Jeg fikk litt klager på noe møkkjøring en gang, men det var berettiget. Folk kan gjerne komme innom her og snakke med meg. Jeg blir ikke sur, men jeg kan jo bli lei meg. Jeg er veldig følsom, innrømmer han.
Sjokolade og kaffe
Selv er han fysisk utad stressa, men rolig på innsiden. Han har 40 i puls når han sover og sover gjerne seks-sju timer om natta. Likevel er han trøtt om morgenen. Da blir det litt brødskiver før han kjører på med kaffe og sjokolade. En dagsrasjon er på 300 gram sjokolade og 100 gram marsipan. Han har nemlig kuttet vekk 200 gram sjokolade og måtte erstatte det med noe. Da ble det litt marsipan.
– Du må spise brødskiver og drikke mjølk, så kan du ta sjokolade og kaffe hele dagen. Hadde jeg drukket alkohol hadde jeg nok vært alkoholiker, tror han, som tidlig tok valget om å være avholdsmann.
I motsetning til Ole Martin Kildahl, som ikke spiser salat, så synes Kvæken salat er godt. Om han får noe annet enn kinakål. Gjerne noe med fetaost og slikt på toppen.
– Jeg synes salat er godt jeg, men sjokolade er jo et gammelt image, gliser han.
Ifølge Kvæken er det tre ting man trenger på et rom for at det skal kunne kalles et kjøkken: pølsekoker, pizzaovn og stekeplate.
– Er du god på å lage mat?
– Nei, jeg er vel ikke det. Jeg har vært vant med å få det servert, smiler han, og legger til:
– Melkesjokolade, pølser og vann er alt du trenger for å overleve, men jeg hadde nok savna kaffen.
For alle som har sett han i full fart rundt på gården så må en jo lure på hvor han får alle kreftene fra. Sjokolade er jo litt av svaret.
– Det har vel noe med kosthold og blodsukker å gjøre. Jeg er jo litt hyper. Jeg har ikke ADHD og jeg er ikke depressiv. Jeg er fryktelig positiv i hodet. Jeg kan godt gå og gnu på ting, men er aldri depressiv, forteller han.
Han sa en gang at målet hans var å bli 60 år, men nå som dette er passert vil han gjerne fortsette.
– Jeg er takknemlig for å være med!
Sport
Tro det eller ei så kan faktisk Kvæken sitte i godstolen og se på tv uten å si et ord.
– Serier hater jeg, fordi det tar for lang tid. En film går fint, men sport er førstepri, smiler han.
Du har kanskje allerede sett at det står Bislett games og Diamond League på t-skjorta hans. Han liker friidrett, men ser også annen sport. Blant annet synes han at orientering har blitt en fin tv-idrett. Lokalsport følger han godt med på.
– Magne Dæhli imponerer meg. Håkon Olsrud og ikke minst Arild Busterud og Sigurd Dæhli. Så er jeg imponert over dere som passerer her om morgenen, sier han og sikter til meg og søstera mi.
Han er også fan av Johaug, selv om hun er så overlegen at ingen klarer å slå henne, og Birgit Skarstein.
– Prøv å ro så fort som henne uten å bruke beina! utbryter han, som selv liker å ro fordi det er så effektiv trening.
Roe ned som pensjonist?
Han nærmer seg jo tida hvor det kan være mulig å sette ned tempoet litt. Overlate gården til yngre krefter.
– Håkon vil vente med å ta over. Han vil være med meg nå. Jeg har ikke noe forhold til å være pensjonist, sier Håkon Marius.
Han håper jo at sønnen vil at han skal jobbe på gården, men hvis ikke kan han reise til Midtskogen.
Men hvis han skulle gjort noe annet enn å bare jobbe på gården, hva skulle det vært?
– Jeg ville hatt tid til å dra rundt på friidrett og andre idrettsstevner med Knut Johansen og andre, smiler han.
Han har noen fridager sånn innimellom nå også. Da må han gå ned på sjokolade- og kaffemengden for å ikke få alt for mye energi.
– Jeg var på Budor og da måtte jeg gjøre noe. Da løp jeg opp til Nordhue, smiler han.
Han tror han blir litt som Ole Agnar Skramstad var: opptatt av gårdsdrift og idrett.
Helt til slutt må han få berømme Løiten Almenning og Asbjørn Torp.
– Løiten Almenning har vært en bedrift som har gjort at det har vært mulig å bygge. Asbjørn Torp sparka meg i rumpa og fikk meg til å bygge. Det er hans skyld at jeg har så mange kuer. Han sa jeg måtte kaste meg på og bygge før toget gikk, avslutter han med et smil.
Her får Håkon Marius en bursdagshilsen fra Øyvind Loven i Morgenklubben med Loven og co.