Espen og kuene lever sæterlivet på Sloken i Løtenfjellet: -Det er en utrolig viktig tradisjon å bære videre

For tiende gang har Espen Mørch Andersen tatt med seg besetningen opp på sætra i Løtenfjellet. Her lever de sommerens glade dager, selv om det ikke er fryd og gammen hele tida, og ting er mer tungvint enn hjemme på gården.

– Fjøsstellet som jeg bruker 1,5 time på hjemme tar 3 timer her, forteller Andersen.

Saken fortsetter etter annonsen

På sætra må han koke opp vannet han bruker til vasking, cirka 150 liter om dagen, og han har aggregat kun for å kjøre mjølkemaskin og kjøle ned mjølka.

– Da må jeg passe på å lade mobilen og tannbørsten og slikt også, smiler han.

Sommersesong

Mørch bor på Sloken fra cirka midten av juni til cirka midten av september. Sammen med de 19 mjølkekuene av rasene Telemarksku, Rørosku, Østlandsk rødkolle, Jersey og NRF holder han tradisjonen i hevd.

LES OGSÅ: Håkon Marius fyller 60 år i dag og her deler han litt av sin livsvisdom med oss. Nederst i saken får han også en overraskende bursdagshilsen.

– Det er en utrolig viktig tradisjon å bære videre. Kua går løs i utmarka. Det gjør at vi hjemme på gården kan dyrke mer korn til menneskemat. Vi kan si det er en miljøbetinga produksjon, mener Andersen.

Fjøset på sætra er fra like etter krigen. For tre år siden restaurerte de gulv og vegger. I fjor bygget de ny kombinert stall og vedskåle. Kuene er klare for å dra på sætra når dyrebilen kommer.

– De trives veldig godt her oppe og kjenner igjen bilen når den kommer for å frakte dem. Kuene som har vært her før husker hvilken plass de har på båsen. Det er ganske utrolig, sier Andersen.

Ikke bare idyll

På bildene, som er tatt en solskinnsdag, kan det se ut som om det er bare idyll. Kuene har kommet tilbake av seg selv og ligger og koser seg i gresset mens de venter på mjølking. Sånn er det ikke hver dag.

– Det hender jeg må ut å lete. På høsten er de ofte litt tregere på å komme hjem. Ja, på regntunge høstdager er det tungt, sier Andersen og legger til at ting kan gå galt, slik som at vannledningen ryker.

– Vi er avhengig av de få hjelpemidlene vi har. Alt er jo også mye lenger unna, slik som dyrlege og slikt. Jeg mener alle burde vært og opplevd livet på ei sæter.

Sloken er en av tre sætre i Løtenfjellet som fortsatt er i drift. Per Nordsetengen har kuene sine på Nordby innenfor Mattisrud og Bente Pünter har kuer på Bjørkvolla, samt geiter på Støregarden.

Sætring har blitt vanskeligere

Bare de siste årene har Andersen opplevd at det blir vanskeligere å drive med sætring.

Saken fortsetter etter annonsen

– Det blir større og større utfordringer: økonomisk, med rovdyr og lastebiler som kjører fort forbi. Jeg har sagt at så lenge jeg har ku så skal jeg sætre, men jeg ser større utfordringer nå enn for noen få år siden, forteller Andersen.

Han synes det er synd, for før måtte man jo på sætra for å livnære seg.

– Nå er det trafikk i fjellet og hyttebygging. Folk vil jo gjerne se dyr, men ikke at de skal gå i vegen når de kommer kjørende oppover. Men alle som stopper her er takknemlige for det vi gjør og det er jo hyggelig, smiler Andersen.

Han har åpnet døra og kuene kommer ivrige inn for å finne kraftforet sitt. Espen setter i gang med mjølkinga. Mjølk blir det mindre av når de er på sætra.

– De bruker mer energi på å flytte seg rundt enn hjemme, men det er dyrevelferd. De har det bra. De beveger seg og velger selv hva de spiser, avslutter Andersen mens han setter på mjølkemaskina.