Biskop Solveig Fiske er ei dame som står opp for det hun tror på. Hun har i hele sin tid som biskop jobbet for homofile og lesbiske sine rettigheter, hun synes det har vært viktig å fronte kvinnene inn mot reell likestillingspolitikk og voldsproblematikk, og hun er opptatt av rettferdighet innenfor asylpolitikken.
Dette er store og viktige temaer som vi skal se nærmere på, men aller først: hva husker hun best fra sine 12 år som prest i Løten?
– Da husker jeg at vi kom flyttende som familie med tre barn: ni, sju og tre år. Barna våre hadde ikke noe spesielt lyst til å flytte. Vi var og så på Lund skole og de synes det så mørkt og trist ut, for de visste jo ikke hva som foregikk innenfor veggene. Men de fant seg godt til rette. Det med barn og flytting er jo alltid en utfordring, mimrer Fiske.
Sokneprestfamilien fylte den store prestegården med liv og lyst, og hadde mye glede av gården. Mange konfirmanter og barnehagebarn har vært inne der på ulike besøk.
-Å bruke huset på den måten tenker jeg tilbake på som fint, smiler hun.
LES OGSÅ: Ta beina fatt og bli bedre kjent i Kirkebygda
Å finne sin plass i et bygdemiljø er alltid spennende. Noe av det Fiske husker aller best, og som hun tenker på som fint i Løten, er måten 17.mai er organisert på.
-Det at man samles og går i tog sammen, og at man har hatt markering på skolene etterpå. Det opplevde jeg som veldig fint og fellesskapstyrkende. Jeg tenker også mye tilbake på, nå inn mot jul, den fine tradisjonen med å synge og spille jula inn. Det er en fantastisk fin tradisjon knyttet til julaften og juledag.
Konfirmantpresten og en ulykke
Vi rykker helt tilbake til start. Til Frei utenfor Kristiansund, hvor Solveig Fiske vokste opp. Det året hun skulle konfirmeres skjedde det en alvorlig påkjørselulykke. En nabogutt omkom, og Solveig var blant fire som ble lettere skadd. Hun ble en mer forsiktig ungdom etter dette. Hun opplevde det som at alle biler skulle kjøre på henne.
-Konfirmantpresten var forstandig og skjønte at dette var viktig, og at det hørte med i det rommet i det som konfirmanttida inneholdt. At man kunne snakke om det som var komplisert. Langt bak i bakhodet tenkte jeg kanskje at en slik god konfirmantprest ville jeg også være, forteller Fiske åpenhjertig. Hun har selv likt godt å drive med konfirmanter, både som prest i Elverum og Løten, og som biskop.
Det er naturlig å spørre om hun møtte noen motstand da hun valgte å begynne på teologiutdanningen. Det var jo ikke så vanlig med kvinnelige prester på 70-tallet, selv om den første kvinnelige presten ble ordinert i 1961.
-Jeg møtte egentlig ikke noe motstand i hjemmemiljøet. Jeg var ferdig på videregående i 1972, så var jeg lærervikar i ett år. Deretter begynte jeg på teologi. Det var enda en kvass teologisk diskusjon på 70-tallet. Det synes jeg var tungt og krevende, og det preget studietida. Men da jeg begynte som prest i Hamar bispedømme i januar 1982, etter først å ha vært rådgiver i Kirkerådet for kjønn og likestilling, så opplevde jeg å gå fra å ha stått i motvind til å bare stå i medvind, forteller Fiske før hun fortsetter:
– Først og fremst fordi biskopen her var veldig tydelig for kvinners prestetjeneste. Kvinner rundt om i landet kunne ikke bli ordinert der de kom ifra, men i Hamar var det helt åpent, og det hadde vært det siden 1961.
Da ble nemlig landets første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ordinert i Vang kirke av biskop Schjelderup. Fiske var heldig og kunne bli ordinert hjemme på Frei av biskopen i Nidaros.
Kvinner, likestilling og likeverd
Kvinner og likestilling er en av hjertesakene for biskopen. Hun mener det har vært viktig å fronte kvinnene inn mot reell likestillingspolitikk og inn mot voldsproblematikk, uten å si at ikke kvinner også kan være voldsutøvere.
-Jeg tenker det har vært viktig å sette det på dagsorden. Det sier seg selv for meg at jeg er opptatt av likestilling i arbeidslivet og opptatt av så lik kjønnsfordeling som mulig inn i yrker som har med mennesker å gjøre. Ikke minst i barnehagen trengs det flere menn, mener hun.
Det har skjedd veldig mye innenfor utdanningssystemet de senere årene, og det er også slik at det er menn som trenger understøttelse.
-Men i min tid, som var ung på 70-tallet, så var det veldig viktig med kvinnekamp og feministteologi, som tolka skrifter og fagbøker med feministøyne, og som påvirker måten man beskriver virkeligheten og faglig stoff på.
Det er ikke kun kvinner biskopen har søkelys på.
-Jeg er opptatt av likestilling og likeverd uavhengig av kjønnsidentitet og etnisitet, både i Norge og videre utover. Det har gitt seg utslag i alt ifra å være med i Rød knapp, en allianse som jobber for å stoppe volden mot kvinner, og jeg har vært styreleder i Vake – kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep.
Engasjementet for homofile og lesbiske har opptatt henne fra lenge før hun ble biskop i 2006.
-Som biskop har jeg jobbet for homofile og lesbiske sine rettigheter. Jeg er veldig glad for at vi har fått Vigsel 2017 slik at alle kan gifte seg i kirka, og at vi slipper å diskriminere noen. Likestilling og likeverd i kirke og samfunn tror jeg må legges vekt på, sier Fiske.
Ikke ta det for gitt
Det har vært en lang veg å gå før det ble bestemt at en kunne gifte seg i kirka, uavhengig av hvem man ville gifte seg med.
-Det er viktig å huske, sett i lys av Kim Friele som nettopp døde. Det er veldig interessant å huske tidslinje på når ting har skjedd – det er jo ikke lenge siden det ble avkriminalisert. Det er noe med å huske hvordan ting har vært. Det er mange ting av det vi ser på som selvsagt som det har vært en kamp bak, og det er jo glemt. Jeg har litt lyst til å si at gjennom historien så viser den at det er viktig å stille oss selv et spørsmål: hvem diagnostiserer vi til å falle utenfor nå, som fellesskap?, sier Fiske, trekker pusten og fortsetter:
-Nå kan alle gifte seg i kirka, nå er ikke det forbudt, og jeg tenker mye på at jeg beklager hvordan den norske kirka har behandlet homofile og lesbiske.
Homofilforbudet ble ikke opphevet før i 1972. Partnerskapsloven er fra 1993. Kjønnsnøytral ekteskapslov kom i 2008 og da ble heterofilt og homofilt samliv likestilt.
Biskopen mener at alle må stille seg det spørsmålet som hun stilte seg over. Hun trekker fram asylsøkere som et eksempel, spesielt de eldre ureturnerbare asylsøkerne som har vært her lenge.
-Oppfølginga og håndteringa av dem: det er fortsatt slik at det ikke blir noen langvarig løsning. Jeg hører med en gang når jeg sier dette at jeg kan få spørsmål om jeg vil at alle skal få bli værende, men jeg er veldig opptatt av det med rettferdighet og verdighet, sier hun.
Du lurer kanskje på hvorfor kirka skal bry seg med spørsmål som er i berøring med politikk?
-Det handler om folk hele tida, om mennesker. Det er ikke en sak, men folk, sier biskopen.
Løten kirke har to malerier som er malt, og donert til kirken, av Selma Andersen. Det ene er «Den hellige familie på flukt til Egypt» og det andre er «Marias tilbedelse av barnet». De er begge kopier og Fiske har vært og sett den ene originalen på Nasjonalgalleriet i Roma.
-Bildet «Den hellige familie på flukt» er en påminnelse om at Jesusbarnet var flyktning, og en påminnelse om å vise gjestfrihet og ha en rettferdig og god asylpolitikk.
Lære seg å like skogen
Selv om Fiske kommer fra Vestlandet så har hun hatt hele sin prestetjeneste hittil i Hamar bispedømme. Med 13 år i Elverum som prest i Hernes, Nordskogbygda og Sørskogbygda, og deretter i Løten, er hun langt unna barndommens kystlandskap.
-Til å begynne med så opplevde jeg nok skogen litt krevende. Inntil jeg gjennom sorgsamtaler hørte at folk snakket om at det var lunt i skogkanten, der hus ofte lå. Jeg lærte meg også å bli glad i skogen gjennom å sitte i et legat som gjorde at jeg var med på skogsbefaring sammen med en forstmann. Jeg lærte å sette pris på skogen som ei lunge å puste i og ha fri i, sier Fiske, som også har blitt mer bevisst på skogens betydning mot å ivareta jorda.
Skogen har hun lært å sette pris på, men hun har alltid vært glad i åpne landskap, som hun har vokst opp med.
-Den blandinga av å komme opp og se utover er fint, og både i Elverum og Løten så er det mange plasser hvor det er sånn. På de mest overraskende plasser kan du se utover. Slik er det i Mosjømarka: plutselig er du på en flekk hvor du ser utover. Det er jo slik på Budor og Løtenfjellet og. Det setter jeg pris på, smiler Fiske, og legger til at hun også liker de store, åpne områdene som kornåkrene representerer.
Vi må bry oss
Hun går inn i sin siste jul som biskop. Neste år er planen å ta med flyttelasset til huset på Slettmoen, som de har eid i mange år, men aldri bodd i. Vanligvis er hun med på flere konserter før jul og 1. juledag finner du henne på gudstjenesten i Hamar domkirke.
-Denne jula her er jeg veldig opptatt av alle som står på for andre folk: innenfor helsevesenet, alle som sørger for offentlig transport og så videre. Jeg må nok si at jeg også tenker på alle de næringene som nå blir ekstra utsatt, og at folk blir permitterte. Det synes jeg det er tøft å tenke på. Så er jeg glad for at vi tross alt bor i et land der man greier å finne ordninger som avhjelper noe. Det er jo ikke slik i hele verden, reflekterer Fiske.
Mange har nok håpet på ei mer normal jul, og det er nok mange som kjenner på at vi lever i usikre tider.
-Jeg tror jeg vil si at vi trenger å holde motet i hverandre i ei tid som kan oppleves som mørk. Ut ifra at det både er enda ei mørketid og pandemien. Jeg tenker at vi denne jula her trenger alt lyset og håpet som juleevangeliet bringer og at fra krybba i Betlehem så skinner det et lys ut i verden, også til oss. Vi trenger det lyset og håpet som det gir.
Fiske er veldig opptatt av at vi trenger å bry oss med de vi har rundt, men også en videre krets, slik som nestekjærligheten utfordrer til.
-Det er mange måter vi kan bry oss på. Vi kan ikke reise rundt, men vi kan vise hverandre oppmerksomhet på andre ulike måter: ringe, bruke sosiale medier eller sende mail. Det betyr veldig mye, smiler Fiske.
Som alltid vil kirkeklokkene ringe inn høytiden.
-Jeg er jo veldig glad for at kirkeklokkene vil ringe og det vil være noe som skjer i kirkene. Det vil være mulighet for å komme til kirka og tenne lys. Og alt dette tror jeg vi trenger mer enn noen gang, avslutter biskopen.
mittLØTEN.no har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.