Det er ikke få driftsbygninger Asbjørn Torp (101) har tegnet opp igjennom årene. Det finnes nesten ikke en gård han ikke har vært innom. Den sprudlende, livsglade karen holder fortsatt koken og setter stor pris på å være til nytte og glede.
Han blir strålende glad over å få besøk.
– Skal du intervjue meg, stakkars jente, gliser han.
Jeg har med meg Frøydis Kjøs, god venn og nabo av Torp, og vi må trekke på smilebåndet. Han vet sannelig hvordan han skal få damene til å smile. Han er raus med komplimentene og har godord på lur til alle.
– Hun Frøydis er ei fantastisk dame. Hun organiserte så noen av de beste naboene mine møtte opp. Det var skikkelig koselig, forteller Torp. Han snakker om 100 års-dagen 18. mars i fjor. Den store feiringa, med nesten 100 gjester, måtte avlyses. Da kom Frøydis og noen andre naboer på gårdsplassen med flagg og bursdagssang. Brev fra Kongen, en gammel venn det, spøker Torp, fikk han selvfølgelig også og ordføreren ringte for å gratulere.
– Hun ringer vel til alle som blir så gamle, men jeg satte veldig pris på det jeg. Det er en av de små tinga i livet som blomstrer opp, smiler han.
Klarer seg selv
Torp klarer seg fint uten hjemmesykepleie eller slike tilbud. Foruten et besøk av vaskehjelpa Tanya, som han setter stor pris på, cirka hver tredje uke, så jobber han fortsatt og fikser maten selv.
– Er du noe god på kjøkkenet? spør jeg.
– Nei, men mat må jeg ha, ler han, før han fortsetter:
– Du kan kjøpe det på butikken og putte det inn i mikrobølgeovnen eller stekeovnen.
Det mener han er en god løsning. Akkurat som den løsningen at han blir kjørt på butikken en gang i uka.
– Jeg har et damebekjentskap som heter Julia som disponerer bilen min mot at jeg blir kjørt på butikken en gang i uka. Julia er ei fenomenalt flott jente fra Romania, skryter Torp.
Og ja, han har en kjæreste også.
– Vi har vel vært sammen i 12-15 år, eller noe sånt, jeg husker ikke helt jeg, Frøydis, sier Torp og ser på Frøydis, som sier at han vel var 90 år da han fikk kjæreste. Den avdøde kona Berit har han heller ikke glemt og når han hører at journalisten løper orientering forteller han at noen av de fineste stundene han og Berit hadde sammen var da de gikk i skogen på jakt etter poster.
– Det var den største gleden vi hadde, å ta med kaffe i skogen og finne en fem-seks poster.
Førerkortet beholdt han til han var 98 år. En ting han ikke kommer til å glemme var hvordan han mistet det.
– Det var ei dame fra Hønefoss som tok det fra meg. Jeg synes det var urettferdig. Jeg var i Hønefoss og der var jeg ikke så kjent. Jeg kjørte sakte for å se etter skilt mot Jevnaker, men fant ikke noe. Da ble jeg stoppet av en sivil politikvinne som tok førerkortet mitt. Det synes jeg var urettferdig. Hun kunne jo latt meg kjøre hjem i det minste. Sønnen min måtte hente meg og han var sur som eddik, ler Torp.
Glad i besøk
Torp har tre sønner og setter stor pris på besøk av dem.
– Jeg er jo så heldig at jeg får besøk av, i første rekke, barn. Jeg har tre gutter med kjekke koner. De har stor omtanke for meg. De er innom nesten hver dag. Kommer de ikke så ringer de for å sjekke om jeg er live, smiler han.
– Jeg er egentlig veldig fornøyd med tilstanden, men jeg er så glemsk på navn, sier han.
Det han imidlertid ikke glemmer er hvordan han skal tegne flotte og funksjonelle driftsbygninger.
Det blir mest småoppdrag nå for tida, men det skal gjøres det også. Han samarbeider med Steinar Solhaug og når jeg er innom har han akkurat gjort ferdig noen tegninger som Solhaug skal få, arbeidet han har gjort etter fylte 101 år.
– Jeg gjør det fordi det er moro. Det er i grunnen ikke nøden som trigger meg. For det første så får jeg kontakt med personer, bønder og andre bra folk. For det andre så bidrar det til at du ikke dovner helt av. Du får brukt de små grå. Jeg tror kanskje at hvis du setter deg ned uten noe å gjøre så svekkes du. Det er i grunnen rart at jeg har klart meg så godt uten å trene, blunker han og ser på Frøydis, hele Løtens trimdronning.
Hun ler og sier seg enig.
– Du har vel gode gener da.
Torp setter ekstra pris på å få bidra på nabogårdene. Senest i 2020 bidro han i ombyggingsarbeidet i driftsbygningen på Grimset. Han har også tegnet ny driftsbygning på Sanne og Kjøs forteller at han hjalp til da de bygde nytt garderobeanlegg på Family Sports Club.
Løsdriftsfjøs og spaltegulv
Som du sikkert har skjønt er det landbruksbygninger som står Asbjørn sitt hjerte nærmest. Helt fra han gikk på Landbruksskolen i Ås i perioden 1943 til 1946 har han hatt engasjement og interesse for landbruket og landbruksbygninger.
– Vi bygde det første løsdriftsfjøset i landet. Det ble bygd av halmbunter med enkelt bordtak. Sjefen min hadde sett det i USA og tok med idéen hit. En i Solør synes han kunne bygge slik fjøs og han ble anmeldt til politiet for dyreplageri, forteller Torp engasjert.
Nå sier det nyeste regelverket at alle skal ha løsdriftsfjøs i Norge innen 2034. Dermed har det skjedd en del siden 50-tallet. I løsdriftsfjøset gikk dyra inne på talle og holdt seg dermed varme.
– Det ble møtt med stor skepsis blant etablerte husdyrfolk, husker Torp.
LES OGSÅ: Dette betyr skogen for oss
Han har også vært sentral i utviklingen av spaltegulv.
– Spaltegulv er en viktig oppfinnelse vi utviklet på Ås. Det er en konstruksjon som har spredd seg over hele verden. Det var en verdensnyhet i begynnelsen av 50-åra. Det er jo 70 år siden nå. Fæle greier, humrer Torp.
En favoritt eller to
Når han blir bedt om å ta på seg skrytemaska og si hvilket bygg han er mest fornøyd med så trekker han fram Store Ree i Stange.
– Den synes jeg er bra. Den er jeg ganske godt fornøyd med, smiler han.
Han har tegnet mye for svineavlslaget og må også trekke fram driftsbygningen på Østby i Stange som en favoritt.
– Det er nesten noe på hver eneste gard, ler han.
I sin aktive karriere hadde han tittelen fylkesagronom i tekniske fag i Hedmark. Nå er han pensjonist. Han vil ikke ta på seg tittelen arkitekt, men utdanningstittelen han er sivilagronom. Han jobbet 15 år på landbrukshøgskolen som forsker med landbruksbygninger som forskningsområde og husker dette som kjempefine år. Han var bonde i tillegg, men hadde en kjempegod medhjelper. Ellers hadde det ikke gått, det er Torp sikker på.
Tofsrud
Torp er født og oppvokst på gården Tofsrud langs Kongsvegen. Her dyrket, og dyrker de, korn og potet. Faren, Peter Torp, sluttet med ku i 1953. I 1961 tok Asbjørn over gården. Han har mange minner fra barndommen.
– Vi hadde en stall med sju hester og en egen stallkar som ikke gjorde noe annet enn å stelle hestene. Vi hadde et gammelt fjøs som ikke var noe tess med 20-25 melkekuer. Verken jeg eller far lærte noen gang å melke, smiler han.
De hadde ei budeie, hu Agnes, og hun gjorde den jobben. I drengestua bodde Petter Lindstad, stallkaren. Drengestua var halve delen av huset hvor Asbjørn bor nå. I andre halvdel var det bryggerhus. Torp husker godt at den første traktoren kom til gården i 1949. Det var en Fergusson gråtass.
– Den kom med toget til Hørsand stasjon. Det var ingen her som kunne kjøre traktor, så vi ringte til Erik Kjøs. Han hadde kjørt traktor før og fikk kjørt den opp til gården, smiler Torp.
Innkjøp av traktor var starten på mekaniseringen, som Torp mener er den største forskjellen på gården før og nå.
– Tore Glærum har full jobb i Felleskjøpet, driver gården her og jorda på gården han kommer fra i Vang. Det sier litt om utviklingen, mener Torp.
Utvikling i sentrum
Det er jo veldig fristende å høre med en som har opplevd utviklingen hvordan sentrum av Løten har forandret seg de siste hundre årene. Bøndsen ble bygget i de harde 30-åra.
– Mens det var på det aller laveste prisnivå hadde Løten bondelag overskudd til å bygge Bøndsen. Alv Kjøs var pådriver for å få det til, forteller Torp.
Bøndsen står jo fortsatt.
– Det har kommet bensinstasjon, men ellers er det ingen forandringer, sier Torp.
Eller? Tingberg brant. Det ble bygget ny bank. Det gamle meieriet står der fortsatt, men skal bygges om.
– Det har jammen skjedd ganske mye likevel om du begynner å tenke på det, ler Torp.
Han husker også at det holdt på å bli katastrofe under byggingen av Løten ungdomsskole.
– Arkitekten krangla med formannen i byggekomiteen. Han ville trekke seg om han ikke fikk en ny formann å forholde seg til. Det ble nesten katastrofe, men Erik Kjøs ble ny formann, husker Torp.
Torp var leder i byggekomiteen for Løtenhallen og mener idrettshallen var et ganske stort løft for sentrum da denne kom på plass i 1985. Han er en stor tilhenger av å bygge tilbygg som harmonerer med bygget som allerede er der. Dermed er han ganske forarget over tilbygget på Løkjaskolen, altså Hedemarken friskole. Vi snakker da ikke om det nyeste, men det røde som ligger lengst ut mot vegen.
– Lindemann (arkitekten) ble bedt om å tegne noe som passet inn med det gamle, men han ville lage noe som brøt totalt. Det er bare tull! Det er bare fordi de ikke gidder å lage det ordentlig, fyrer Torp løs.
Dette er et tema som engasjerer han.
– Jeg vil engasjere meg veldig i å lage en tilpasning til det gamle. Ikke en kopi, men noe som passer. Ikke at det bryter radikalt. Det synes jeg er meningsløst, mener Torp.
Han trekker fram Klokkergarden som et flott eksempel. Her ble nybygget bygget slik at det sier noe om hva som stod der tidligere.
– Det var gjennomarbeidede og gode planer, skryter Torp. Jeg må legge til at dette ikke er hans verk. Det som imidlertid er hans verk er en nytegnet rømningsveg fra andreetasje på bygget. Dette mangler, men arbeidet fra Torp sin side er utført og levert Steinar Solhaug.
– Du skal fortsette å jobbe?
– Nå har jeg tenkt å legge på prisen, gliser Torp, før han legger til:
– Det er kjempefint hvis det er noen slike småjobber i nabolaget som jeg kan hjelpe til med. Det er ganske enkle jobber, men det skal gjøres det også.
Dermed kommer nok Asbjørn til å sitte ved kjøkkenbordet med linjal og blyant ei stund til.
– Det er utrolig hvor store hus det går an å tegne på en enkel måte, smiler han, før han avslutter:
– Det er fint å bli gammel når man er noenlunde frisk.
mittLØTEN.no har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.