Ikke nok med det – hun har også ramlet over noen stolper som hun har plukket med seg. Vi kan vel si at Marie Weideborg Larsen (93) er ei noe over snittet sprek dame.
-Jeg er ei slik skogshulder, ler hun og da er det ikke så nøye om hun ikke skal ta permanent før om et par dager, selv om hun egentlig vil at håret skal ligge pent på bildet. Snøen gjorde plutselig sitt inntog og dermed kunne hun ta på lue før hun gikk ut. For ut og gå, det skal hun. Hver dag prøver hun å få til en tur. Om vinteren blir det bare Klæparunden, men så fort våren kommer må hun ut i skogen.
Vokst opp i skogen
– Da våren kommer så, vi orienterera er jo litt slik, da må vi til skogs, sier hun.
Hun har ikke lenger mål om hvor mange poster hun skal finne, det synes hun at hun er for gammel for. Men når høsten kommer har hun plutselig funnet alle postene likevel.
– Det er vel noe som sitter igjen fra jeg var aktiv. Det gir et lite kick å finne disse bøttene, ler hun.
Hun synes det er fint å gå i skogen uten poster også, men de postene gjør at hun slipper å planlegge hvor hun skal gå, samt at hun unngår å gå samme sted hele tida.
– Jeg beundrer de som lager til dette. Det er jo mye jobb. De skal ha en ekstra takk, sier hun.
Hun liker seg ikke så godt der det er mye hus, men har alltid likt seg i skogen.
– Jeg er født og oppvokst i skogen, det henger vel igjen, smiler hun.
For i skogen, der er det mye å både se og høre.
– Det er ordentlig artig hvis en ser et dyr. Også er det jo mye bedre enn å gå på asfalt, mener hun.
Har løpt fem NM
Marie bodde ei stund Oslo og var lei av å måtte ta trikken for å få gått på ski. Dette klaget hun over da hun var på besøk hjemme oppe ved Rokosjøen. Hun ville flytte hjem igjen.
– Skal du begynne med orientering, sa bror min Simen. Han fant fram et tyskerkart og et luftkompass og viste meg hvordan jeg skulle ta kompasskurs hjemmefra og til Fallbergstoppen. Da var jeg egentlig solgt jeg, forteller Weideborg Larsen. Hun løp sitt første o-løp fra Nysverønningen i 1947. Etter det ble det deltakelse i fem norgesmesterskap, det ene på Stålsætra i 1953. I Halden i 1950 ledet hun lenge, men endte opp på 6.plass.
– Jeg hadde små håp om å vinne, husker hun.
Mosjømarka og Brynsåsen
Hun trives best alene på tur, Marie. I hvert fall når hun skal finne poster.
– Jeg liker å gå alene, men oppå fjellet får jeg ikke lov å dra alene, sier hun. Men i Mosjømarka og Brynsåsen, dit drar hun alene. På spørsmål om hvor det er finest ler hun litt og sier:
– Det er like mye bløtt og sten over alt. Det er fint og koselig i Brynsåsen, men det er Mosjømarka som er finest sjølsagt. Men de postene i Brynsåsen var fine. Det er liksom så koselig å gå borti der.
– Er det ikke litt vanskelig i Brynsåsen?
– Nei, det synes jeg ikke. Har man kart og kompass så finner man fram, smiler hun.
Men hun bommer hun også, altså.
– Noen poster er litt lure, jeg går forbi, så begynner jeg å se meg om etter posten, og så må jeg gå tilbake fordi jeg har oversett bøtta. Det er litt spennende det også, sier hun.
Hun mener det er noe helt eget å komme seg ut i skogen.
– Det er veldig fint å gå i skogen. Da har du tanker og alt for deg selv. Det er jo ikke noe som er så fint som å være i marka. Så går jeg innom koiene og hviler litt, sier Marie.
Hun har vært ei skogsjente støtt og synes det fortsatt er like spennende å se hvilke turmål som er plukket ut når våren kommer.
– Jeg liker litt variert terreng – det er spennende, smiler hun.
Gode gener
I tillegg til å gå i skogen trimmer hun på fysioterapien på Løten.
– Jeg har vondt i bein og hofter, men jeg må røre meg for å holde dem vedlike, sier hun, før hun fortsetter:
– Det er både nytte og sosialt å trene der. Det er mange gamle folk der, så det går an å gå dit. Jeg tror på det jeg, at hvis en rører seg mye så holder en seg mer i form.
Det er ingen tvil om at denne dama har en beundringsverdig form.
– Også er det vel noen gener som er ute og går som man kan benytte seg av, humrer hun.
– Er det noe sted du gjerne skulle gått en gang til?
– Hvis jeg skulle ønska meg en ny tur til et sted jeg har vært før så må det være Galdhøpiggen! Tenk å kravle opp der også ikke se noen ting. Det var surt, ler hun.
Hun har alltid trivdes med topper og har vært på mange i Rondane. Hun forteller at to av barnebarna er glade i toppturer og hun håper at de har det fra henne.
– Jeg burde også vært en tur til på Gjetholen. Der er det så fint. Jeg kom meg ikke dit i år, men jeg var der i fjor. Jeg har også vært i toppen av tårnet, forteller hun ivrig.
Det er ingen tvil om at denne dama er klar for flere turopplevelser.
mittLØTEN.no har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.